Jeg sitter oppe om nettene og leser til eksamen, fordi det er da jeg er mest motivert, og får mest unnagjort. Sånn har jeg alltid vært. Så lenge jeg likevel bare er hjemme og studerer, så kan jeg jo også gjøre det! :)
Hadde nettopp unnagjort dagens lesing, og gitt meg selv den nyeste Gossip Girl-episoden i belønning (o lykke!), da jeg begynte å gå tilbake i bloggarkivet mitt. Leste om da jeg begynte på lavkarbo, og hvilke vekttall (?) jeg var nede på mens det stod på. Det er utrolig rart for meg å tenke tilbake på.
Jeg måtte jo gi opp lavkarbolivet iogmed at jula meldte sin ankomst. Hadde tenkt å starte på'n igjen etter jul, og det gjorde jeg til en viss grad, og jeg gikk nedover i vekt igjen. Men så hadde jeg én dag med en liten sprekk (ikke noe alvorlig, bare spiste på café og litt sånt), hvorpå jeg gikk opp til startvekt igjen (dvs. 77 kg).
Det der slo meg såpass ut at jeg fikk en slags "meltdown". Husker det så godt, for mamma og jeg skulle i begravelse den dagen, og på vei dit begynte jeg bare å gråte mens jeg fortalte henne det. Jeg hadde vært så flink så lenge, og så var det bare én dags utskeielse som skulle til, så var jeg tilbake på scratch. Kunne ikke forstå hvorfor det må være så urettferdig.
Etter det bestemte jeg meg jo for å overse vekta en periode, og bare
leve. Jeg hadde et håp om at jeg var for opptatt av hva det stod på vekta, og at det ville gå seg til om jeg var flink og overså den. Vel... Det resulterte i enda en kilo opp. Og ever since har jeg veid 78-komma-noe. Det er så
utrolig urettferdig!
Og tro meg - jeg har hele tiden prøvd å komme nedover igjen. Jeg spiser ALDRI sånn som jeg gjorde før min tid i Vektklubb.no, ALDRI. Jeg har konstant en slags kaloritelling i hodet, og holder meg så å si unna alt jeg skal holde meg unna.
Derfor føles det så ekstra urettferdig!
I mars bestemte jeg meg for å ha en hel måned med trening hver dag. Hvis noe skulle hjelpe meg, så måtte det jo være trening! Jeg var fast bestemt på at jeg måtte gi det litt tid, så derfor inngikk jeg en pakt med meg selv, at hele mars måned skulle brukes til trening nesten hver dag. Og det klarte jeg. Jeg trena Zumba her hjemme, og jeg trena så å si hver dag, noen ganger trena jeg tilogmed i over en time hver dag. Det resulterte ikke i noen endring på vekta.
Eksamensperioden kom, og jeg ga opp treninga til fordel for bøkene.
I juni dro vi til Dublin, og før vi dro veide jeg fortsatt 78-komma-noe. Etter vi kom hjem derfra turte jeg aldri å veie meg (har jo som kjent ingen gode erfaringer med vekt-etter-ferie). Gikk rett ut i sommerjobb, og jobba der i en måned. Veide meg ikke før i august en gang, fordi jeg skulle være med i Vektklubbs versjon av "The Biggest Loser", så da MÅTTE jeg veie meg. Veide meg på et veldig dumt tidspunkt, jeg hadde mye vann i kroppen og hadde spist mye rart den helga, men da viste vekta 81,5. Jeg fikk bakoversveis!
Men heldigvis ga det meg også motivasjon til å være flink under Biggest Loser-konkurransen. Jeg var med i tre uker før vi reiste til New York, og i løpet av de tre ukene gikk jeg ned 3 kg! (ergo, nede på 78-tallet...IGJEN. Nærmere bestemt 78,8.). Jeg kom også konstant på 2. og 3. plass i min pulje i konkurransen (vi er 10 stk. i hver pulje), og var superstolt av det!
Etter New York turte jeg ikke å veie meg. Men nå er det igang med ny Biggest Loser-konkurranse, så jeg visste at jeg måtte veie meg forrige uke. Var engstelig og frykta nok en gang at vekta hadde passert 80-tallet. Sist jeg veide meg veide jeg jo 78,8, og hadde jo tross alt vært i New York i mellomtida!
Fikk ånden over meg forrige mandag, gikk på vekta med angst i blikket, og på vekta stod det.......
78,3 !
Jeg ble så glad for at den var så lav! Selv om jeg HATER 78-tallet, så var jeg jo overlykkelig over at den; 1. var så lavt nede på 78-tallet, og 2. hadde gått ned siden sist jeg veide meg, og ikke minst 3. ikke hadde gått opp! ;)
Siden jeg ikke har evnen til å fatte meg i korthet, så kan jeg jo ta en oppsummering her på slutten: JEG SLITER FORTSATT MED 78-TALLET. Derfor ble det veldig rart og nesten litt vemodig, å lese mine innlegg fra et år tilbake, der jeg var "sååå glad" for å være på 76- og 75-tallet... Måtte dette gi meg inspirasjon til å fortsette å være flink nå fram mot jul! YAH!
Og hvis du gadd å lese alt dette, får du herved en MEDALJE av meg. Værsågod.
